For noen dager siden kom jeg i kontakt med et av teknikkens vidundere: Ei konvoluttpakkemaskin.
Gjennom tida har jeg deltatt i mange utsendingsprosesser. Det har vært pakking av møteinnkallinger, referat, utsending av store fakturamengder osv. Arbeidet har vært tidkrevende, og for å si som sant er, ganske kjedelig. Dog en viktig jobb som av og til må gjøres!
Da WIS i forrige uke skulle sende ut en stor mengde fakturaer skulle vi denne gangen prøve noe nytt: Vi skulle bruke ei maskin til å gjøre pakkejobben.
Etter innstilling av konvoluttstørrelse og instruksjon om hvor ark og konvolutter skulle plasseres, ble vidunderet satt i gang. Og et vidunder var det: Maskina henta inn ark for ark, brettet det i tre, plasserte det i konvolutten, tilførte vann og lima igjen konvolutten. Den hadde et telleverk som viste hvor langt den var kommet i pakkinga. I løpet av en time var hele fakturabunken på mer enn 600 ark gjort klar. Denne jobben hadde det tatt flerfoldige timer å utføre manuelt, så min opplevelse av pakkemaskina var udelt positiv.
Noen tanker spant likevel i ettertid gjennom hodet: Vi får stadig nye vidundermaskiner som gjør oss mennesker litt mer "overflødige". Maskina utfører et menneskedagsverk på en brøkdel av tida. Samtidig blir vi bare flere og flere mennesker på jorda . . .
Når det gjelder den omtalte pakkemaskina så greide den seg imidlertid ikke helt alene: Ark og konvolutter måtte fylles på, og de pakkede konvoluttene måtte fjernes. Med mer eller mindre jevne mellomrom stoppa maskina. I displayet kom det med engelsk tekst opp ei melding om at det er tomt for konvolutter, noe som ikke stemte. Ved å røre litt på konvoluttene som allerede var på plass, og trykke på et par knapper, ble den "lurt" til å starte på igjen. Konklusjonen ble derfor at også ei vidundermaskin trenger av og til hjelp av et helt vanlig A4-menneske. |
